Hvorfor er dette viktig?
Reaktive tiltak handler om hva tjenesteyter kan gjøre når tjenestemottaker, på tross av proaktive tiltak, for eksempel skader seg selv eller andre.
Da er gjerne tjenestemottaker nært opp til det vi kan kalle “point of no return”, eller krise. Da er graden av frustrasjon så høy at det er lav sannsynlighet for at tjenestemottaker selv gjenvinner kontroll. Sannsynligheten for at tjenesteyter kan nå inn med veiledning er også lav. Da flyttes fokus fra forebygging til beskyttelse og ivaretakelse. I krisefasen er det en god tommelfingerregel å gjøre minst mulig for å oppnå mest mulig (Stenhammer/Eknes 2001). Likevel skal man intervenere når det er fare for vesentlig skade.
For å beskytte tjenesteyter og tjenestemottaker, samt påse at eventuell skade er minimal.
Hva må vi vite?
At når utfordrende atferd skjer, må denne håndteres på en sikker og effektiv måte, med fokus på «minst mulig inngripen»
Vite om kritiske perioder/situasjoner, hvor sannsynligheten for utfordrende atferd øker
Vite om «kriseplanen» til tjenestemottaker
Juridiske og etiske forventninger når en utøver et reaktivt tiltak
Vite om generelle tegn på ubehag, samt hver enkelt brukers tegn på at ting er ubehagelig ∙
Kjennskap til emosjonsregulering og hvordan den påvirkes, hos tjenestemottaker og seg selv
Kjenne til egne tegn for angst og ubehag
Kjennskap til konfliktdemping
Kjennskap til dokumentasjonsrutiner
Hva som er aversive og restriktive tiltak
Være bevisst sin egen rolle
Hvordan gjør vi dette?
Påse at du forstår hva som står beskrevet av reaktive tiltak
Evne å identifisere tidlige tegn
Evne å forholde seg rolig, og anvende tiltak som er beskrevet
Evne å plassere hvor bruker er i emosjons registeret
Vær reflekterende over alternativ en har (senke krav, klargjøre forventninger, etc.)
Dokumenter som forventet
Vær tro mot tiltaksplanen; først proaktive tiltak, så reaktive tiltak
Søk veiledning når en opplever behov for dette
Reflekter over egne erfaringer i utøvelsen av tiltak